Hurrungane - Redning på snødekt bre.

Onsdag 4. Mai reiste vi samlet til Turtagrø og parkerte bilene et lite stykke oppi Tindevegen for så å rigge leir i Ringsdalen (1100 moh.). Været ble avgjørende for tema for disse tre dagene. Læringsmålene var: glisade, kjøremønster, veivalg bratt lende, snø kjennskap, sikringsmiddel snø, redning snødekt bre og GPS.

Første dagen bestemte vi oss for å gå gruppevis opp mot Lauvnostinden (1970 moh). Andre dagen delte veilederne inn i forskjellige poster hvor vi fikk terpet og prøvd ut de forskjellige læringsmålene i praksis. Tredje dagen gikk vi i to grupper opp mot Store Steindalnosi (2025 moh).

Basecamp i Ringsdalen. (Foto: Villspeider)

Et av læringsmålene og en av postene på dag to handlet om redning på snødekt bre. I dette innlegget vi jeg gjøre en grundig utredning om hvordan denne redningen foregår.

En i taulaget faller nedi en sprekk. Hva gjør man?

På snødekt bre kan det ofte ligge et svakt snølag over sprekkene som gjør dem vanskelig å få øye på. Dersom et fall skjer er viktig å komme seg ut av situasjonen på en trygg, rask og enkel måte. Vi blir preget av stessede situasjoner om blir ofte mindre kreative. Det er derfor viktig å trene på redning slik at man har erfaringen som kreves for å løse en uforutsett hendelse. Det er også stor avstand mellom breene og den organiserte redningstjenesten i Norge. Det vil i slike situasjoner ta ganske lang tid før man får hjelp, så brevandrere må være i stand til å hjelpe seg selv ut av slike situasjoner (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

På engelsk heter kameratredning improviced rescue – improvisert redning. Det er slik virkeligheten er: ingen ulykker er like. Man må improvisere og bruke den metoden som egner seg best. Dette beregnes ofte ut ifra forhold og hvilket utstyr man har til rådighet. Fokuset er ikke hvordan redningen må gjøres, men prinsippene for hvordan den kan gjøres. Eksempel dersom man mangler en skrukarabin så finner man noe annet å bruke (Haslene, 2011).

Åttetalsknute og dobbel fiskeknute som brukes til klemknute. (Foto: Helle, Andreas)

Hjelpetaljemetoden.

Det første man gjør er å avlaste tauet. På snø bruker man et sikringsmiddel i form av snøanker, snøbolt eller nedgravd isøks. Man koblertauet framfor seg til dette sikringsmiddelet. I sikringsmiddelet kan man feste en slynge og en klemknute. Vi kan bruke isøksa til å skyve knuten så langt fram som mulig slik at den falne ikke faller ekstra langt ned når vi avlaster tauet. Når tauet er avlastet kan tredje- og fjerdemann bevege seg så langt fram at vekten til den falne blir overført til ankeret. Når man er sikker på at sikringsmiddelet er riktig satt må man få kontakt med den falne for å høre hvordan det går. 

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Når en hjelpemann må fram til kanten kan en snøleppe vanskeliggjøre kommunikasjonen. Det er viktig at vedkommende som går fram til kanten sikrer seg selv ved hjelp av slynge og klemknute. Når hjelpemannen er kommet fram til kanten må klemknuten på bretauet plasseres så langt  bak som mulig i forhold til sprekken. Slyngen må også være stram (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Kommunikasjon.

Spør den falne om hvordan tilstanden hans er. Forklar hva som kommer til å skje og hvordan den falne skal oppføre seg. Ved bruk av hjelpetaljemetoden vil den falne motta en skrukarabiner koblet på en bukt på tauet. Den falne må deretter feste skrukarabinen i sin sele så vedkommende kan bli heiset opp. Forklar den falne at om noen minutter vil han eller hun bli heiset opp.

Hjelpetaljemetoden er hensiktsmessig uavhengig om den falne er bevisst eller ikke. Dersom den falne er bevisstløs må man fire ned hjelper for å feste taljen i innbindingstauet (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Hjelpetaljen.

I Bredboka til Haslene står det at man bør plassere ut et nytt sikringsmiddel for hjelpetaljen. I Hurrungane brukte vi sikringsmiddelet for å avlaste tauet også til hjelpetaljen. Vi trenger tau som er langt nok til å lage en bukt ned til den falne. Vi kobler tauenden med en dobbel åttetalsknute til sikringsmiddelet med en skrukarabin, og fester en skrukarabin i bukten som vi firer ned. For å hindre at tauene i hjelpetaljen skjærer seg ned i snøleppen bør man plassere en sekk eller ekstra isøks under tauet. Bruker man øks må denne festes i god avstand til kanten. Bruker man sekk må denne sikres slik at den ikke faller ned i sprekken (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Heising.

Den falne mottar skrukarabinen og fester denne i sentralløkka. Den falne kan hjelpe til ved oppheising ved å dra i den faste tauenden festet i sikringsmiddelet. Når vi drar opp må vi sikre at avstanden vi drar inn ikke sklir ut igjen. Dette gjøres ved å legge en klemknute fra sikringsmiddelet til den tauenden som vi skal dra.

Vær oppmerksom når den falne nærmer seg kanten. I noen tilfeller kan det være til hjelp å fjerne litt snø på kanten dersom den falne henger under en snøleppe. 

Si fra at vedkommende skal beskytte seg mot fallende snø. Gi den falne tid til å krabbe over kanten. Gi en hjelpende hånd (Haslene, 2011).

Kilder.

Haslene, S. (2011). Breboka Håndbok i Brevandring. Oslo: DNT Fjellsport.