Fagblogg Friluftsliv B2

Femunden – vinterorientering.

I uka før påske skulle vi dra ut på ”egenferd”.

En 5-dagers tur som skal gjennomføres i nordisk stil med telt og uten lærere. Vi valgte selv hvor turen skulle gå. Meg, Harald og Sondre bestemte oss for å gå i Femundsmarka. Etter en lang biltur startet vi ved Synnervika (668 moh) klokken åtte på kvelden. Vi hadde valget mellom å slå opp teltet i nærheten av bilen første natta eller begynne å orientere oss i mørket inn i marka. Det er nettopp det dette innlegget skal handle om; orientering. Jeg vil skrive kort om emnene holdepunkter, ledelinjer og fanglinjer og litt om utstyret vi bruker.

I terrenget rundt Femunden på vinterstid kan det være lurt å bruke vann som holdepunkt og ledelinjer. Det er også lettere å gå med ski og pulk over vann enn det er å gå i tett skog. (Foto: Kvambekk, Sondre)

Å innøve ferdigheter innenfor orientering i naturen tar tid å lære. Orienteringsferdigheter er en viktig forutsetning for at man skal kunne ta sikre og våkne veivalg når man ferdes ute.

Vinterorientering er enda vanskeligere enn orientering i skog og fjell fordi snøen visker ut holdepunkter (Horgen, 2010).

Kart og kompass.

Det viktigste utstyret vi bruker når vi orienterer er kart og kompass. GPS er et veldig bra supplement men man bør ikke gjøre seg avhengig av teknologien, da batteriene lett lades ut og satellittene kan svikte oss. Som veileder på vintertur bør man bruke kartserien M711 som har målestokken 1:50 000 og ekvidistanse på 20 meter. Kartet bør hele tiden oppbevares i en kartmappe for å skåne det mot vær og vind.

Kompasset bør være robust og ha et klinometer slik at vi kan måle bratthet i terrenget

(Horgen, 2010).

På stø kurs mot neste leirplass. (Foto: Helle, Andreas)

Holdepunkter.

Når man orienterer må man hele tiden lese kartet fremover og merke seg de terrengformasjonene som man kan kjenne igjen. Disse formasjonene er sjekkpunkter, eller holdepunkt, som fungerer som referanser på hvor vi er til enhver tid.

Holdepunkter som man kun ser på kartet bør man skape en forventning til hvordan ser ut: Etter to kilometer krysser vi et vann, da skal det være en bratt fjellhammer på vestsiden av oss.

Ved å skape et slikt bilde er man føre var i forhold til det terrenget man beveger seg inn i. Det gir oss også flyt i orienteringen uten at vi må stoppe og orientere for hver hundre meter. Dersom ikke bildet vårt stemmer med det vi ser i terrenget må vi stoppe opp og spørre oss selv og gruppen noen spørsmål: Hva er det som ikke stemmer? Hvor er siste faste holdepunkt? Har vi gått feil, eller må vi revurdere bildet vårt?

For å unngå å havne i en situasjon hvor man har gått feil er det viktig å hele tiden innhente informasjon om terrenget med alle sanser: Hva ser man, hvilken retning går man, hvordan er terrenget, hvordan er været, hvor langt har man gått, tid?

Med all denne informasjonen kan man trekke viktige konklusjoner

(Horgen, 2010).

Vel fremme ved leirplass. Et noe rotete bål men det gjelder å få middagen på bordet raskt! (Foto: Kvambekk, Sondre)

Ledelinje og fanglinje.

I liket med holdepunkt er også en ledelinje en terrengformasjon. Forskjellen er at det er en kjede av terrengformasjoner som vi kan følge for å holde en bestemt retning. Det kan for eksempel være vann, daler eller fjellformasjoner. Veiere og kraftlinjer fungerer også utmerket som ledelinje. Høydekurver kan man også bruke som ledelinje. Holde høyde, et uttrykk som går ut på at man går i samme høyde til neste faste holdepunkt.

De samme terrengformasjonene som man bruker som ledelinje kan man også bruke som fanglinje. Fanglinjer fungerer som et oppfang som forteller oss hvor vi er. Skal man til et lite tjern og det går en høyspentledning bak tjernet forteller denne oss at vi har gått for langt. Kommer man fra sør og det går en sti inn til tjernet fra øst kan man gå til stien og bruke denne som fanglinje.

Ledelinje og fanglinje er anbefalt å benytte i både god og dårlig sikt. Man bør også bruke det i tillegg til marsjretning og kompasskurs (Horgen, 2010).