Gruppe over Hemsedalsfjellet.

Vintertur Hemsedal.

I uke fem skulle vi gå over Hemsedalsfjellet. Plan A var å gå fra Breidstølen til Dokkstølen. Fra Dokkstølen følge veien ned til skitrekket for så å ta bussen hjem fra Hemsedal sentrum.

Et av hovedmålene for turen var å få bedre kjennskap til organisering av gruppen under forflytning.

Eksempelbilde fra planleggingsfasen. (Foto: Helle, Andreas)

                                    ”Nitid planlegging og erfaring kalles hell, sleiv og

                                      uforberedt kalles uhell.” – Amundsen.

Å holde gruppen samlet til enhver tid er normal tur norm.

For å underordne oss dette er det viktig at vi som veiledere sammen meg gruppen tar stilling til de ulike oppgavene.

Disse oppgavene kan blant annet handle om forflytting.

Tid og distanse.

Vi skal holde en fart på cirka 2-4 km/h. i jevnt kupert terreng med normal oppakning.
Det forutsetter at vi går jevnt og trutt. Stopp i forbindelse med orientering er da ikke iberegnet. Situasjonsbestemt læring legger jo opp til at vi skal gripe situasjoner som oppstår underveis og gjerne diskutere disse så litt stopper underveis må man regne med. Ytre påvirkninger som vær- føreforhold, tyngde på opppakning og terreng vil også være avgjørende. Når det gjelder terrenget bør man legge til 20 minutter for hver 100 høydemeter man skal oppover. 

Vi går 50 og tar 10 min hvile. Etter de første 10 min tar vi det som kalles for teknisk hvil. Her kan man regulere bekledning og sekk. Man bør helst prøve å unngå individuelle pauser. Oppfordr heller til å ha lett mat, snacks og drikke lett tilgjengelig i lommer på bekledningen. Midt på dagen bør man også ha en lengre matpause (Horgen, 2010).

Gruppen på tur. (Foto: Helle, Andreas)

                                                   "Jeg tør si, vi elsket våre ski.

                                                    Vi klappet og skjælte dem hver gang vi spente dem på."  -Amundsen.

Gruppevis.

Når man skal organisere en gruppe under forflytning må man tenke på hva som er mest gunstig til enhver tid.

Er sikten god og man går på en lang rekke vil ofte faste personer går i front mens noen vil alltid bli hengende bakerst.

Om forholdene tillater det er det da bedre å gå gruppevis. Da vil den enkelte turdeltaker få mer innflytelse på oppgavene som gruppen møter på og må ta stilling til.

Rullering.

Gruppene kan også rullere ved hjelp av en rulleringsordning. Da bytter gruppene på hvem som går fremst. Det krever at gruppene er våkne og disiplinerte for at dette skal fungere optimalt. Fordelene med dette er at alle gruppene får prøvd å orientere i front. Ingen blir gratispassasjerer og naturopplevelsen er sterkere i front.  Er det dyp snø kan rulleringen skje hyppigere, da det er tyngre å gå i front å brøyte spor. Med tanke på å beholde overskuddet i gruppen er energibesparelse et viktig argument for å rullere. På kalde dager hvor snøen er dyp får alle også sjangsen til å holde en komfortabel og jevn kroppsvarme. Sikkerhetsmessig er det også en stor fordel at gruppen nesten alltid holdes samlet. Er det dårlig sikt kan den som går fremst få et overblikk over hele gruppen når vedkommende tråkker til siden for rullering. Man vil ofte støtte på endel innkjøringsproblemer med denne metoden. Noen mener kanskje den er for streng og boikotter, andre er distre og glemmer rulleringen. Andre føler at de har massevis av krefter og blir rastløs ved å gå i en gruppe. Men når ordningen blir innarbeidet ser de fleste fordelene ved den. Det er viktig at vi som veiledere gjør gruppens medlemmer oppmerksomme på hva som skjer dersom noen enkelt personer ignorerer rulleringsordningen (Horgen, 2010).

Dersom forholdene er krevende er det naturlig at veilederne tar mer over føringen av gruppen. Det er da viktig å kontroll både i front og bakerst i rekkene. En veileder kan for eksempel plassere seg som fjerdemann i rekken og en veileder eller deltaker med ansvar plasserer seg bakerst (Horgen, 2010).

 Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.