Jostedalsbreen.

Tirsdag 19. Mai reiste vi til Jostedalen for å gå skitur på Jostedalsbreen. 

Team for turen var skitur og veivalg på bre, planlegging og gjennomføring av dagsetapper og praktisk orientering av bruk med GPS sammen med kart og kompass.

På vei opp Fåbergstølsbreen. Viktig å beskytte seg godt mot UV-strålene. (Foto: Helle, Andreas)

Vi gikk fra Bjønnstegane inn mot Fåbergstølsbreen over Jostedalsbreen og kom ned ved Flatbreen. Turen tok tre dager. Når man går intensivt i tre dager er det viktig med gode rutiner. God og næringsrik mat til hovedmåltidene samt lett tilgjengelig ”snacks” og drikke mens man går er viktig for at man skal ha overskudd og energi gjennom hele turen. I dette innlegget vil jeg gjøre kort rede for hvordan man tørker mat og hva man kan spise som mellommåltid "snack" under turen. 

På en slik kort og intensiv tur hvor man går opp bratte bre fall og ikke kan gå med pulk lønner det seg å tenke grundig gjennom hva man pakker med seg for å spare vekt. Når det gjelder maten kan det være lurt å tørke den og fordele den i rasjoner. Frukt og grønt kan skjæres i tynne skiver eller strimler, og tres på en snor eller legges på en tynn nettingramme. Kjøtt bør stekes før det tørkes, det bør henge på et tørt og luftig sted. For eksempel ute dersom det er fint vær eller ved vedovnen. Tørket mat holder seg lenge, veier lite og beholder smaken. Konsistensen kan variere litt etter at man har tørket mat, så det kan være lurt å teste ut litt før turen (Horgen, 2010).

Man bør planlegge måltidene og involvere alle i gruppen. Hvor mye mat skal man ta med og hvorfor er den hensiktsmessig?

Avklar hvilken måltider som er felles, og hvordan menyen ser ut dag for dag. Kjøp inn og fordel innkjøpslisten. Forberedelse hjemme før turen bør også fordeles i gruppen. Dårlig planlegging av maten kan i beste fall gi en dårlig turopplevelse og i verste fall være en direkte fare for gruppens sikkerhet (Horgen, 2010).

Som snack som man har lett tilgjengelig har jeg prøvd ut forskjellige typer. Dersom man kun har sjokolade blir man fort lei, det er dessuten ikke bra for tennene å spise små mengder sjokolade hele dagen. Nøtteblanding er kanskje det sunneste alternativet men man har ofte også lyst på noe søtt. Derfor lagde jeg en velsmakende og energigivende blanding av forskjellige nøtter og lønnesirup. Lønnesirup har en naturlig søtsmak og inneholder mangan og sink som er bra for immunforsvaret.

Jeg brukte pekan, mandel, hasselnøtter, valnøtter og solsikkekjerner og blandet dette med 4 spiseskjeer lønnesirup på et bakebrett.  Stekte de i 10 minutter på 200 grader og satt dem til avkjøling til de ble sprø. Deretter ristet jeg dem fra hverandre og strødde på litt havsalt.

Lønnesirup og nøtter. (Foto: Helle, Andreas)

 

 

Kilder.

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Hurrungane - Redning på snødekt bre.

Onsdag 4. Mai reiste vi samlet til Turtagrø og parkerte bilene et lite stykke oppi Tindevegen for så å rigge leir i Ringsdalen (1100 moh.). Været ble avgjørende for tema for disse tre dagene. Læringsmålene var: glisade, kjøremønster, veivalg bratt lende, snø kjennskap, sikringsmiddel snø, redning snødekt bre og GPS.

Første dagen bestemte vi oss for å gå gruppevis opp mot Lauvnostinden (1970 moh). Andre dagen delte veilederne inn i forskjellige poster hvor vi fikk terpet og prøvd ut de forskjellige læringsmålene i praksis. Tredje dagen gikk vi i to grupper opp mot Store Steindalnosi (2025 moh).

Basecamp i Ringsdalen. (Foto: Villspeider)

Et av læringsmålene og en av postene på dag to handlet om redning på snødekt bre. I dette innlegget vi jeg gjøre en grundig utredning om hvordan denne redningen foregår.

En i taulaget faller nedi en sprekk. Hva gjør man?

På snødekt bre kan det ofte ligge et svakt snølag over sprekkene som gjør dem vanskelig å få øye på. Dersom et fall skjer er viktig å komme seg ut av situasjonen på en trygg, rask og enkel måte. Vi blir preget av stessede situasjoner om blir ofte mindre kreative. Det er derfor viktig å trene på redning slik at man har erfaringen som kreves for å løse en uforutsett hendelse. Det er også stor avstand mellom breene og den organiserte redningstjenesten i Norge. Det vil i slike situasjoner ta ganske lang tid før man får hjelp, så brevandrere må være i stand til å hjelpe seg selv ut av slike situasjoner (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

På engelsk heter kameratredning improviced rescue – improvisert redning. Det er slik virkeligheten er: ingen ulykker er like. Man må improvisere og bruke den metoden som egner seg best. Dette beregnes ofte ut ifra forhold og hvilket utstyr man har til rådighet. Fokuset er ikke hvordan redningen må gjøres, men prinsippene for hvordan den kan gjøres. Eksempel dersom man mangler en skrukarabin så finner man noe annet å bruke (Haslene, 2011).

Åttetalsknute og dobbel fiskeknute som brukes til klemknute. (Foto: Helle, Andreas)

Hjelpetaljemetoden.

Det første man gjør er å avlaste tauet. På snø bruker man et sikringsmiddel i form av snøanker, snøbolt eller nedgravd isøks. Man koblertauet framfor seg til dette sikringsmiddelet. I sikringsmiddelet kan man feste en slynge og en klemknute. Vi kan bruke isøksa til å skyve knuten så langt fram som mulig slik at den falne ikke faller ekstra langt ned når vi avlaster tauet. Når tauet er avlastet kan tredje- og fjerdemann bevege seg så langt fram at vekten til den falne blir overført til ankeret. Når man er sikker på at sikringsmiddelet er riktig satt må man få kontakt med den falne for å høre hvordan det går. 

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Når en hjelpemann må fram til kanten kan en snøleppe vanskeliggjøre kommunikasjonen. Det er viktig at vedkommende som går fram til kanten sikrer seg selv ved hjelp av slynge og klemknute. Når hjelpemannen er kommet fram til kanten må klemknuten på bretauet plasseres så langt  bak som mulig i forhold til sprekken. Slyngen må også være stram (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Kommunikasjon.

Spør den falne om hvordan tilstanden hans er. Forklar hva som kommer til å skje og hvordan den falne skal oppføre seg. Ved bruk av hjelpetaljemetoden vil den falne motta en skrukarabiner koblet på en bukt på tauet. Den falne må deretter feste skrukarabinen i sin sele så vedkommende kan bli heiset opp. Forklar den falne at om noen minutter vil han eller hun bli heiset opp.

Hjelpetaljemetoden er hensiktsmessig uavhengig om den falne er bevisst eller ikke. Dersom den falne er bevisstløs må man fire ned hjelper for å feste taljen i innbindingstauet (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Hjelpetaljen.

I Bredboka til Haslene står det at man bør plassere ut et nytt sikringsmiddel for hjelpetaljen. I Hurrungane brukte vi sikringsmiddelet for å avlaste tauet også til hjelpetaljen. Vi trenger tau som er langt nok til å lage en bukt ned til den falne. Vi kobler tauenden med en dobbel åttetalsknute til sikringsmiddelet med en skrukarabin, og fester en skrukarabin i bukten som vi firer ned. For å hindre at tauene i hjelpetaljen skjærer seg ned i snøleppen bør man plassere en sekk eller ekstra isøks under tauet. Bruker man øks må denne festes i god avstand til kanten. Bruker man sekk må denne sikres slik at den ikke faller ned i sprekken (Haslene, 2011).

Illustrasjonsfoto. (Foto: Helle, Andreas)

Heising.

Den falne mottar skrukarabinen og fester denne i sentralløkka. Den falne kan hjelpe til ved oppheising ved å dra i den faste tauenden festet i sikringsmiddelet. Når vi drar opp må vi sikre at avstanden vi drar inn ikke sklir ut igjen. Dette gjøres ved å legge en klemknute fra sikringsmiddelet til den tauenden som vi skal dra.

Vær oppmerksom når den falne nærmer seg kanten. I noen tilfeller kan det være til hjelp å fjerne litt snø på kanten dersom den falne henger under en snøleppe. 

Si fra at vedkommende skal beskytte seg mot fallende snø. Gi den falne tid til å krabbe over kanten. Gi en hjelpende hånd (Haslene, 2011).

Kilder.

Haslene, S. (2011). Breboka Håndbok i Brevandring. Oslo: DNT Fjellsport.

Femunden – vinterorientering.

I uka før påske skulle vi dra ut på ”egenferd”.

En 5-dagers tur som skal gjennomføres i nordisk stil med telt og uten lærere. Vi valgte selv hvor turen skulle gå. Meg, Harald og Sondre bestemte oss for å gå i Femundsmarka. Etter en lang biltur startet vi ved Synnervika (668 moh) klokken åtte på kvelden. Vi hadde valget mellom å slå opp teltet i nærheten av bilen første natta eller begynne å orientere oss i mørket inn i marka. Det er nettopp det dette innlegget skal handle om; orientering. Jeg vil skrive kort om emnene holdepunkter, ledelinjer og fanglinjer og litt om utstyret vi bruker.

I terrenget rundt Femunden på vinterstid kan det være lurt å bruke vann som holdepunkt og ledelinjer. Det er også lettere å gå med ski og pulk over vann enn det er å gå i tett skog. (Foto: Kvambekk, Sondre)

Å innøve ferdigheter innenfor orientering i naturen tar tid å lære. Orienteringsferdigheter er en viktig forutsetning for at man skal kunne ta sikre og våkne veivalg når man ferdes ute.

Vinterorientering er enda vanskeligere enn orientering i skog og fjell fordi snøen visker ut holdepunkter  (Horgen, 2010).

Kart og kompass.

Det viktigste utstyret vi bruker når vi orienterer er kart og kompass. GPS er et veldig bra supplement men man bør ikke gjøre seg avhengig av teknologien, da batteriene lett lades ut og satellittene kan svikte oss. Som veileder på vintertur bør man bruke kartserien M711 som har målestokken 1:50 000 og ekvidistanse på 20 meter. Kartet bør hele tiden oppbevares i en kartmappe for å skåne det mot vær og vind.

Kompasset bør være robust og ha et klinometer slik at vi kan måle bratthet i terrenget 

(Horgen, 2010).

På stø kurs mot neste leirplass. (Foto: Helle, Andreas)

Holdepunkter.

Når man orienterer må man hele tiden lese kartet fremover og merke seg de terrengformasjonene som man kan kjenne igjen. Disse formasjonene er sjekkpunkter, eller holdepunkt, som fungerer som referanser på hvor vi er til enhver tid.

Holdepunkter som man kun ser på kartet bør man skape en forventning til hvordan ser ut: Etter to kilometer krysser vi et vann, da skal det være en bratt fjellhammer på vestsiden av oss.

Ved å skape et slikt bilde er man føre var i forhold til det terrenget man beveger seg inn i. Det gir oss også flyt i orienteringen uten at vi må stoppe og orientere for hver hundre meter. Dersom ikke bildet vårt stemmer med det vi ser i terrenget må vi stoppe opp og spørre oss selv og gruppen noen spørsmål: Hva er det som ikke stemmer? Hvor er siste faste holdepunkt? Har vi gått feil, eller må vi revurdere bildet vårt?

For å unngå å havne i en situasjon hvor man har gått feil er det viktig å hele tiden innhente informasjon om terrenget med alle sanser: Hva ser man, hvilken retning går man, hvordan er terrenget, hvordan er været, hvor langt har man gått, tid?

Med all denne informasjonen kan man trekke viktige konklusjoner

(Horgen, 2010).

Vel fremme ved leirplass. Et noe rotete bål men det gjelder å få middagen på bordet raskt! (Foto: Kvambekk, Sondre)

Ledelinje og fanglinje.

I liket med holdepunkt er også en ledelinje en terrengformasjon. Forskjellen er at det er en kjede av terrengformasjoner som vi kan følge for å holde en bestemt retning. Det kan for eksempel være vann, daler eller fjellformasjoner. Veiere og kraftlinjer fungerer også utmerket som ledelinje. Høydekurver kan man også bruke som ledelinje. Holde høyde, et uttrykk som går ut på at man går i samme høyde til neste faste holdepunkt.

De samme terrengformasjonene som man bruker som ledelinje kan man også bruke som fanglinje. Fanglinjer fungerer som et oppfang som forteller oss hvor vi er. Skal man til et lite tjern og det går en høyspentledning bak tjernet forteller denne oss at vi har gått for langt. Kommer man fra sør og det går en sti inn til tjernet fra øst kan man gå til stien og bruke denne som fanglinje.

Ledelinje og fanglinje er anbefalt å benytte i både god og dårlig sikt. Man bør også bruke det i tillegg til marsjretning og kompasskurs (Horgen, 2010).

Bålkos i leir. (Foto: Helle, Andreas)

Også her bruker vi vann som ledelinje. (Foto: Helle, Andreas)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utsikt over Femundsmarka. (Foto: Kvambekk, Sondre)

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Gruppe over Hemsedalsfjellet.

Vintertur Hemsedal.

I uke fem skulle vi gå over Hemsedalsfjellet. Plan A var å gå fra Breidstølen til Dokkstølen. Fra Dokkstølen følge veien ned til skitrekket for så å ta bussen hjem fra Hemsedal sentrum.

Et av hovedmålene for turen var å få bedre kjennskap til organisering av gruppen under forflytning.

Eksempelbilde fra planleggingsfasen. (Foto: Helle, Andreas)

                                    ”Nitid planlegging og erfaring kalles hell, sleiv og

                                      uforberedt kalles uhell.” – Amundsen.

Å holde gruppen samlet til enhver tid er normal tur norm.

For å underordne oss dette er det viktig at vi som veiledere sammen meg gruppen tar stilling til de ulike oppgavene.

Disse oppgavene kan blant annet handle om forflytting.

Tid og distanse.

Vi skal holde en fart på cirka 2-4 km/h. i jevnt kupert terreng med normal oppakning.
Det forutsetter at vi går jevnt og trutt. Stopp i forbindelse med orientering er da ikke iberegnet. Situasjonsbestemt læring legger jo opp til at vi skal gripe situasjoner som oppstår underveis og gjerne diskutere disse så litt stopper underveis må man regne med. Ytre påvirkninger som vær- føreforhold, tyngde på opppakning og terreng vil også være avgjørende. Når det gjelder terrenget bør man legge til 20 minutter for hver 100 høydemeter man skal oppover. 

Vi går 50 og tar 10 min hvile. Etter de første 10 min tar vi det som kalles for teknisk hvil. Her kan man regulere bekledning og sekk. Man bør helst prøve å unngå individuelle pauser. Oppfordr heller til å ha lett mat, snacks og drikke lett tilgjengelig i lommer på bekledningen. Midt på dagen bør man også ha en lengre matpause (Horgen, 2010).

Gruppen på tur. (Foto: Helle, Andreas)

                                                   "Jeg tør si, vi elsket våre ski.

                                                    Vi klappet og skjælte dem hver gang vi spente dem på."  -Amundsen.

Gruppevis.

Når man skal organisere en gruppe under forflytning må man tenke på hva som er mest gunstig til enhver tid.

Er sikten god og man går på en lang rekke vil ofte faste personer går i front mens noen vil alltid bli hengende bakerst.

Om forholdene tillater det er det da bedre å gå gruppevis. Da vil den enkelte turdeltaker få mer innflytelse på oppgavene som gruppen møter på og må ta stilling til.

Rullering.

Gruppene kan også rullere ved hjelp av en rulleringsordning. Da bytter gruppene på hvem som går fremst. Det krever at gruppene er våkne og disiplinerte for at dette skal fungere optimalt. Fordelene med dette er at alle gruppene får prøvd å orientere i front. Ingen blir gratispassasjerer og naturopplevelsen er sterkere i front.  Er det dyp snø kan rulleringen skje hyppigere, da det er tyngre å gå i front å brøyte spor. Med tanke på å beholde overskuddet i gruppen er energibesparelse et viktig argument for å rullere. På kalde dager hvor snøen er dyp får alle også sjangsen til å holde en komfortabel og jevn kroppsvarme. Sikkerhetsmessig er det også en stor fordel at gruppen nesten alltid holdes samlet. Er det dårlig sikt kan den som går fremst få et overblikk over hele gruppen når vedkommende tråkker til siden for rullering. Man vil ofte støtte på endel innkjøringsproblemer med denne metoden. Noen mener kanskje den er for streng og boikotter, andre er distre og glemmer rulleringen. Andre føler at de har massevis av krefter og blir rastløs ved å gå i en gruppe. Men når ordningen blir innarbeidet ser de fleste fordelene ved den. Det er viktig at vi som veiledere gjør gruppens medlemmer oppmerksomme på hva som skjer dersom noen enkelt personer ignorerer rulleringsordningen (Horgen, 2010).

Dersom forholdene er krevende er det naturlig at veilederne tar mer over føringen av gruppen. Det er da viktig å kontroll både i front og bakerst i rekkene. En veileder kan for eksempel plassere seg som fjerdemann i rekken og en veileder eller deltaker med ansvar plasserer seg bakerst (Horgen, 2010).

 Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Lingesete.

Lingesete – Nordisk ferdsel.

21. januar 2015 reiste vi med bilder til Sogndal flyplass og gikk derifra på ski videre til Lingsete. Vi skulle overnatt en natt. Hovedmålet for turen var å teste ut personlig utstyr i forkant av Hemsedals-turen i uke 5. Dag en skulle vi ha fokus på leirliv, (teltoppsett, levegg, latrine osv. ) bruk av kokeapparat i telt, vinterorientering og tilpassing av skiutstyr. Dag to skulle vi ha hovedvekt på praktisk førstehjelp i vinterfriluftsliv. 

Utsikf fra Lingsete. Harmonisk og frefullt øyblikk. (Foto: Myking, Connie)

I dette innlegget vil jeg gjøre rede for nedkjøling. Jeg vil skrive om de ulike gradene av nedkjøling, hvordan man kan oppdage forskjellen, hvilken behandling kan vi gi ute i naturen og hvordan kan man hele tiden kan ligge i forkant slik at man unngår at noen i gruppen blir nedkjølt.

  

" Kulden er en god ting for den som vil varme seg "  -Pascal.

Nedkjøling skjer når varmetapet fra kroppen er høyere enn varmeproduksjonen. Dersom klærne våre er våte eller dersom vi er i kontakt med noe som er kaldere enn oss blir varmetapet stort. Eksempler på dette er dersom vi ligger i vannet, på kald bakke eller er for kaldt kledd. Da øker vi varmeledningen og fordampingen fra kroppen (Førstehjelpsråd, 2010).

Generell nedkjøling.

Den første graden av nedkjøling er moderat nedkjøling. Da faller kroppstemperaturen ned mot 35 grader celsius (Førstehjelpsråd, 2010). I begynnelsen av denne fasen vil man begynne å skjelve kraftig og merke et tiltagende ubehag. Pasienten er fullt bevisst og allsidig orientert (Horgen, 2010).

Hva skal man gjøre?

Finn ly. Hold pasienten varm. Få på tørre klær, lue og skjerf. Hold pasienten i bevegelse. Få pasienten eventuelt inn i en varmepakning. Gi pasienten varm mat og drikke. Man kan også bruke varmeflasker som man kan plassere i lysken på pasienten (Horgen, 2010).

Dersom pasienten har nedsatt bevissthet og ikke skjelver er situasjonen av en mer alvorlig grad. Da er det avgjørende av personen behandles forsiktig. Få på pasienten tørre og varme klær, komme i ly og inn i en varmepose. Overvåk bevissthet, puls og pust. Dersom tilstanden forverres må det gis førstehjelp. Kyndig helsepersonell må uansett kontaktes (Horgen, 2010).

Er pasienten helt bevisstløs må håndteres meget forsiktig. Grunnen for dette er at vi må forhindre at nedkjølt blod strømmer inn i hjertet slik at pasienten får hjertesvikt. Få pasienten i ly og hold vedkommende i ro. Dampsperre i kombinasjon med varmepose er den beste isolasjonen vi kan gi med det utstyret vi har til rådighet på vintertur. Dersom pasienten må transporteres korte avstander må dette skje skånsomt. Pasienten bør raskt hentes ut med helikopter dersom dette er mulig (Horgen, 2010).

Som veileder på vinterturer er det viktig å ha et ekstra øye med gruppen for å ligge i forkant av nedkjøling. Rikelig med energirik mat og varm drikke. Gode varme klær, lue og skjerf. Dersom det blir ekstra venting for eksempel på morgenen er det viktig at vi får på oss klær, kommer oss opp på skiene og går rundt i leiren for å holde varmen. Dersom man står rett opp og ned er det fort at man blir nedkjølt.

Kilder

Førstehjelpsråd, N. (2010). Førstehjelp. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Horgen, A. (2010). Friluftsveiledning vinterstid. Oslo: Høyskoleforlaget.

Topptur i Vigdalen 16.02.2015

Mål for turen:
- Tilegne seg kunnskap om sikker ferdsel på topptur
- Få erfaring med kameratredning i snøskred-
- Trygge veivalg og organisering av gruppe på topptur
- Kjøremønster i nedkjøring
- Matlaging på vinterbål, sosialt.

Vi slo teltleir ved Vigdalsstølen. Første dagen gikk vi til Buskrednosi, dag to trente vi på bruk av S/M og kameratredning.

I dette innlegget vil jeg ta for meg ulike typer snø og skrive om hvordan disse blir til.  Evnen til å kjenne igjen ulike typer snø, og vite hvordan de ulike lagene påvirker snøskredfaren er viktig for å ferdes sikkert på topptur.

På vei opp mot Buskrednosi. (Foto: Kvambekk, Sondre)

Nysnø.

" Pudder til pungen"  "Pudder er ferskvare" "Sooo deep!"

Ord og uttrykk de fleste av oss som liker å kjøre i nysnø har hørt og har et forhold til. Nysnøen kan man si er all snøs mor, og den mest populære krystallformen blant frikjørere. Snøkrystaller faller som sekstaggete stjerner. Dersom vinden er svak kommer disse krystallene hele helt ned til bakken. Kuldegrader og tørr luft er også en forutsetning.

Nedbrytende omvandling.

Den nedbrytende omvandlingen skjer umiddeltbart når snøen treffer bakken. Den skjer hurtigst ved en temperatur på rundt 0 til -8 grader celsius.  Det som skjer er at desse flotte sekstaggede krystallene mister sin opprinnelige form og går over til finkornet snø. De aller minste molekylene fordamper og vandrer inn mot krystallkjernen. De spisse kantene forsvinner og man får mer avrundete snøkrystaller (Landrø 2007).

(Foto: Kvambekk, Sondre)

Sintring.

"Vent til snøen setter seg!"
 
Et ordtak brukt i flere sammenhenger. Kanskje dersom man skal lage en plass til teltet, eller dersom man skal bygge orgeltramp til skileik. I teorien snakker vi om sintring. Det som skjer er at når vi pakker snøen vil vi knuse den finkornete snøen og det vil dannes flere broer mellom snøkrystallene slik at den blir fastere.

Mekanisk omvandling.

" I leområder er fokksnøflak problemet "

Et av de vanligste faretegnene som et skredvarsel gjør oss oppmerksomme på.
Det som skjer er at snøen blir vindtransportert inn i leområder. I desse leområdene vil det dannes massive snølag. Vinden er også med på å endre snøkrystallenes form, det er dette som kalle mekanisk omvandling. Krystallene slipes ved hjelp av vinden til finkornet snø. Snøen brytes ned til mindre enheter og derfor pakkes den godt sammen og fasteheten øker. Denne finkornete snøen kalles fokksnø og er den snøtypen som danner flest flak (Landrø, 2007).

Oppbyggende omvandling.

"Snøen er som maldonsalt jo!"

Kanskje ikke det vanligste uttrykket man hører i vinterfjellet men helt klart realistisk.
Den oppbyggende omvandlingen skjer ved at vannmolekyler som fordamper fra et snøkrystall avsettes på et annet. Krystallene går da fra å være runde i formen og ha mange kontaktpunkter, til å bli kantete, hule og ha få kontaktpunkter (Landrø, 2007)

Oppbyggende omvandling er avhengig av temperaturgradienten og skjer hyppigst hvor snødekket er tynt. Varm luft kan holde på fler vannmolekyler enn kald luft og den varme luften stiger oppover.  Forutsetningene for denne avsettningen er at snølaget er løst nok til at vanndampen kan bevege seg. Vanligvis begynner omvandlingen nærmest bakken, der temperaturen er høyest og det finne naturlige hulrom (Landrø, 2007)

Dersom temperaturgradienten er stor over lengre tid vil snøkrystaller i hele lag kunne omvandles. Først får i kantkornet snø, deretter får vi rennsnø. Velutviklet rennsnø har en sekskantet begerform og kalles derfor for begerkrystaller. Forbindelsen mellom desse krystallene er svært dårlig (Landrø, 2007)

Overflaterim. (Foto: Kvambekk, Sondre)

 Overflaterim.

" Blå var dagen, bjørki ute risa rim på himlens rute. " -Olav H. Hauge.

Når det er kalde stjerneklare netter danner det seg overflaterim på bakken og i snødekket. Dette rimet består av store og små bladformede, glitrende og skjøre krystaller. Bakken avgir varmen og fuktigheten fra den varme luften vil avsettes på snøoverflaten. I skyggesider vil rimet kunne vokse mens i solhellinger vil det smelte raskt. Vind vil ødelegge rim krystallene, men man må merke seg at vedvarende svak vind eller trekk fører til en jevn tilførsel av fuktig luft som fremmer dannelsen av rennsnø (Landrø, 2007).

Når overflaterimet snør ned, danner det et tynt men svært farlig glilag. Bare gjennomfukting av dette rimlaget kan bryte det ned. Det kan være vanskelig å oppdage i en snøprofil. Det beste er å vite hvor overflaterimet dannes før det snør ned (Landrø, 2007).

Utsikt fra Buskrednosi. (Foto: Kvambekk, Sondre)

Kilder:

Landrø, M. (2007). Skredfare. Oslo: Fri Flyt AS.