Skogstur Kaupanger

I uke 45 var hele B2 Friluftsliv på 5 dagers skogstur til Kaupanger.
Et av målene med turen var at vi skulle få erfaring med tradisjonelle måter å tilbringe mat på i naturen.
I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan man lager og bruker en kokegrop og sjusteinovn. 

Kokegrop. (Foto: Sandell, Cecilia)

Kokegrop.

Kokegrop er en gammel naturlig metode hvor man koker kjøttet i en grop i bakken. 

Grav et hull i bakken med fasong som et grunt fat. Veggene skal skrå ned mot bunnen. Størrelsen på gropen er avhengig av hvor mye man skal koke. 

I kokegropen skal vedkubbene ligge på tvers over bunnen av gropen. Bruk papir og flis, legg så veden på kryss og tvers. Tenn på.

Steinene som brukes i kokegropen bør ikke ha så skarpe kanter. Da kan det komme hull i aluminiumsfolien. Jo større kjøttstykker jo større steiner må man bruke. Når bålet brenner godt legges steinene oppå. Steinene må ligge til oppvarming ca. en og en halv time. 

Steinene løftes så opp av gropen. Steinene må være litt sorte enkelte steder, er de hvite har de lagt for lenge og er for varme. Fjern all asken fra kokegropen.

Pakk kjøttet i minst fire lag med aluminiumsfolie og legg kjøttet i gropen. Deretter dekker du kjøttet med varme steiner og helt til slutt torven som ble gravd bort (Matprat, 2012).

Sjusteinsovn.

Sjusteinsovn. (Foto: Navarro, Armando)

En sjusteinsovn er også en enkel og tradisjonsrik måte å tilberede mat på ute. Som et supplement til bålet kan sjusteinsovnen gi deg nye og spennende muligheter inne matlaging i friluft. En sjusteinovn er som navnet tilsier, en ovn laget av syv steiner eller heller, men som regel må vi bruke litt flere.

(Foto: Natursekken, 2012)

Finn et passende sted for å plassere ovnen. Bakplaten kan enten være en stor stein eller fast grunn. 

Saml sammen rektangulære, flate, men ikke for tynne steiner. I teorien holder det med sju, men ofte må man ha flere. 

Bygg opp ovnen som vist på bildet ovenfor, slik at du får to kamre rett over hverandre. Det nederste kan med fordel være litt større enn det øverste. Nederste fyrer man med ved. Det øverste kammeret er bakekammeret. Jo mindre dette kammeret er, desto mer effekt. 

Tett alle sprekker øverst med småstein, våt mose og jord. 

Den siste steinen brukes som dør til ovnsrommet. 

Fyr opp i begge kamrene. Det bør fyres opp mot en time før ovnen benyttes. Kull og aske på bunnen i bakekammeret skrapes ut før bakevarene settes inn. 

Sammenlignet med kokegrop er en sjusteinsovn raskere og det er lettere å kontrollere når maten er ferdig. Ulempen er at den krever mye brensel og kontinuerlig tilsyn for å holde temperatur oppe (Natursekken, 2012).

Kilder:

Matprat. 2012. Kokegrop. http://www.matprat.no/matnyttig/metoder/kokegrop/kokegrop (lest 27. november 2014)

Natursekken. 2012. Sjusteinovn. http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355 (lest 27. november 2014). 

Veilederturen.

I oktober dro studenter fra B1, B2 og B3 på en tredagerstur med kano. Vi padlet fra Soget på Veitastrondivatnet inn til Holet. Neste dag padlet vi innover mot Trånes. Et av målene med turen var at B3-studentene skulle få mer erfaring i veilederrollen. Vi hadde fokus på grunnleggende friluftsliv som båltenning, matlaging ute og det å finne egnet leirplass og drifte denne.  I dette blogg innelegget vil jeg skrive om valg av leirplass samt det å sette opp en gapahuk.

Livet og opplevelsene i leiren er for mange selve essensen av friluftslivet. En kan sysle med kjekke små arbeidsoppgaver eller bare stirre inn i bålet. Det gir en ro og mestringsfølelse som er vanskelig å beskrive med ord. For å få det fulle utbyttet av leirlivets gleder kreves det at man har en smule kunnskap om plassering og innredning av plassen, samt leirrutiner og aktiviteter som gapahuken, båltenning og matlaging (Bursell, 2004).

Bedagelig leirliv. (Foto: Helle, Andreas)

I leiren.

Den perfekte leirplassen er relativ flat og har både rent drikkevann og ved i nærheten.
Flate egnede områder finner man ved å se på kartets høydekurver. Er det langt mellom kurvene betyr det at området er relativt flatt. Men vær obs på mistenkelige store flate områder som er myr, da er det helt ubrukelig å slå leir. Noen, men langt fra alle myrer er markert med en spesiell signatur på kartet.

Drikkevann kan også avklares ved å se på kartet. Se etter bekker som har et visst fall, da er det stor sjangs for at det er godt drikkevann. Man bør holde seg unna stillestående vann i lavlandet.

Slår man leir under tregrensa er man rimelig sikker på å finne brensel til bålet. I gammel skog finner man dødt og tørt brensel. Kartene er ikke så detaljerte at man kan skille mellom ulike typer skog. Den beste veden finner man der det er nåletrær og blandingsskog. Man kan lage bål i bjørkeskog også men det er vanskeligere, spesielt dersom det er vått (Bursell, 2004).


Gapahuk. English: / liːn tuː / {subst}.

På veilderturen søkte vi ly for natten i en gapahuk. Gapahuken gir en følelse av å være i ett med naturen. Før var gapahuken overnattingsplass for tømmerhoggere (Bischoff og Mytting, 2008). Det er ikke bare tømmerhoggere som har tatt den i bruk, den blir også flittig brukt av alle friluftsinntereserte.

Man trenger en pressening, som er stor nok for hele gruppa, samt kniv, øks, sag og hyssing. Ved bruk av enkle redskaper og litt planlegging kan en gapahuk gjøre overnattingen behagelig (Bischoff og Mytting, 2008).


                                   

Gapahuk. (Foto: Helle, Andreas)

Gapahuken kan spennes opp mellom to trær, over en lavthengende stokk. Bak og på sidene festes presseningen til bakken med plugger eller pinner. Det viktigste er at taket er skrått, slik at vannet renner av (Bursell, 2004).

Plassering av gapahukens inngang bør være i le for vinden. Det bør også være flatt, ikke en grop, men en tørr plass hvor vannet renner forbi. Stokkene på bildet er festet med vinkelsurring (Bischoff og Mytting, 2008).

Vinkelsurring. (Foto: KFUK-KFUM)

Vinkelsurringen innledes med et tømmermannsstikk. Tauet legges over øverste stikk, under nederste og tilbake over øverste igjen. Gjenta 3-4 ganger, stramt og tettsittende. Surringen strammes med 2-3 tørn der stokkene møtes. Avslutt med halvstikk (Bursell, 2004).

På turen oppnåde vi målet om å ha et fint leirliv og trivsel ute uten telt som ly for vær og vind. 

Kilder:

Bursell, J. (2004). Friluftsliv under åpen himmel året rundt. Oslo: Landbruksforlaget.

Bischoff, I., & Mytting, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal.

Brevandring.

I september var hele B2 en uke på brekurs på Jostedalsbreen. Vandring på norske breer har røtter helt tilbake til de tidlige fjellsportpionerene. Breene kan fungere som en viktig transportetappe på vei opp til en topp eller bort til en fjellvegg. Brevandring kan også være et mål og en stor naturopplevelse i seg selv. 

I dette bloginnlegget vil jeg skrive kort om glasiologien knyttet til Jostedalsbreen. Deretter vil jeg skrive om ulike bevegelsesteknikker som vi tok i bruk på blåisen.

Jostedalsbreen.
Jostedalsbreen er en platåbre. Det som kjennetegner en platåbre er at den dekker et større fjellområde og kan ha brearmer som strekker seg ned i dalene (Nesje, 2012).

Nigardsbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Bilde 4.8  (Foto: Helle, Andreas)

Nigardsbreen har trukket seg tilbake de siste årene. Etter år 2000 har massebalansen vært negativ. Massebalansen er et resultat av endringer i ablasjon (inntekten) og akkumulasjon (utgiften), som igjen fører til volumendringer. Dette utgjør breens "budsjett".
Balanseåret eller budsjettåret regnes fra slutten av smeltesesongen det ene året til slutten av smeltesesongen det påfølgende år.
Breens front har imidlertidig er forsinket reaksjon i forhold til klima. Denne tidsforsinkelsen gjenspeiler tiden det tar fra effektene av en økning eller minking i breens nettobalanse når breens front.  Denne reaksjonstiden avhenger av breens størrelse og bevegelse, og er derfor lenger for for større enn for mindre breer (Nesje, 2012).

                                                                                                             

Bresprekker på Nigardsbreen. Bilde 4.9 (Foto: Helle, Andreas)

Bresisen består av en plastisk masse som er i bevegelse.  Under beveglesen utsettes isen for deformasjon, trykk, strekk og skjærspenninger. Desse kreftene og terrengforholdet under og rundt breen gjør at bresprekker oppstår. Vi klassifiserer bresprekkene inn i tre grupper:

Randsprekker oppstår langs kanten av breen. Bevegelsene avtar ut mot siden av breen. Sprekkene går oppover og innover mot midten.

Tverrsprekker dannes der breen har et brattere fall. Den konvekse siden vender oppover. Randsprekkene har vanligvis en høydeforskjell mellom iskanten på begge sider av sprekkene.
Bregleppe er en type tverrsprekk som dannes oppe under bratte fjellsider der breen beveger seg bort fra fjellet.

Lengdesprekker. Når dalen utvider seg eller det ligger en langsgående fjellrygg under breen oppstår lengdesprekker (Nesje, 2012).

Bevegelsesteknikker.

På bre må man bruke stegjern. Stegjern kan henge seg opp i gamasjer og bukseben. Man må derfor tenke på å gå litt mer bredbeint enn vanlig. "Cowboygange" med lett svikt i knærne. Man må aldri løpe eller gjøre raske og ukontrollerte bevegelser på isen. Med stegjern og isøks kan dette utgjøre fare for både deg og gruppen du går sammen med. En god huskeregel er at minst to av dine tre eller fire støttepunkter skal være i fast berøring med underlaget, slik at du flytter et punkt av gangen (DNT Fjellsport, 2011).

Eksempel på bruk av gode støttepunkter. Bilde 5.0 (Foto: Helle, Andreas)

Bilde 5.1 (Foto: Helle, Andreas)

Fransk teknikk. 

Denne teknikken går ut på å få så mange tagger som mulig inn i isen ved hvert steg. Teknikken krever at man bøyer ankelen slik at flest mulig tagger kommer ned i isen. Knærene bøyes lett utover slik at vi får en god posisjon i hoften. (se bilde 5.1)

Dersom man vandrer der isen er brattere er det vanskelig å gå rett opp på grunn av begrensningen i leddutslaget til ankelen. Man må derfor gradvis begynne å gå sidelengs

og la den laveste foten peke nedover, fordi ankelen er mer bøyelig den veien (DNT Fjellsport, 2011).

Siv vandrer bortover isen ved bruk av fransk teknikk. Bilde 5.2 (Foto: Helle, Andreas)

Fronttaggeteknikk. 

Om terrenget muliggjør det bør man bruke fransk teknikk, men når isen blir 45° eller brattere, for hard eller det ikke finnes naturlige trinn i isen hvor man kan sette foten må man ta fronttaggene til hjelp (se bilde 5.3) (DNT Fjellsport, 2011)

Bilde 5.3 (Foto: Sandell, Cecilia.

Siv begynner med fransk teknikk. Etter hvert som isen

blir brattere tar hun i bruk fronttaggene. Bilde 5.4 (Foto: Helle, Andreas)

Fronttaggeteknikk er en mer usikker metode enn når taggene sitter i isen. Den tar også på leggene dersom man skal gå lengre strekk. Teknikken er derimot effektiv i situasjoner hvor du må passere et relativt bratt parti som krever få og raske flytt. (Se bilde 5.4)

Fronttaggeteknikk krever stive støvler for at den skal være sikker i bratt is. Hold lett bøy i knærne for å avlaste leggmusklaturen. La hælene henge litt lavere enn resten av foten slik at neste taggpar også får tak i isen. Ofte vil det være nødvendig med flere spark inn mot isen der man velger å plassere fronttaggene. Plasser føttene i omtrent samme høyde, litt mer spredt enn skulderbredde for å opprettholde balansen. Vanlige feil er å ha hælene for høyt eller for lavt, slik at armene må gjøre all jobben (DNT Fjellsport, 2011).

Bruk av isøksa under fronttaggeteknikk.

Bilde 5.5 (Foto: Helle, Andreas)

På flatt terreng holder man isøksa i utgangsstilling. La bladet peke bakover og ut fra kroppen når man går. Dette kallet et T-grep. 

I brattere terreng får isøksa en enda viktigere funksjon. Når isen blir brattere, må du støtte deg med den ene hånden mens du hugger isøksa inn med det andre. (Se bilde 5.5)

Man vil få best støtte ved å hugge et håndtak for den andre hånden. Husk alltid å hugge et nytt håndtak mens du ennå har et å holde i. 

Ved å lage skikkelige håndtak er det lettere å komme opp vanskelige passasjer i blåisen ved bare å bruke en isøks. Tverrbladet bak på øksa egner seg bedre for å hugge trinn og håndtak enn bladet foran (DNT Fjellsport, 2011).

Vi hadde en veldig fin uke i blåisen med fint vær hver dag. Vi var delt inn i mindre grupper og hver gruppe hadde sin egen godt kompetente veileder. Dette gjorde at vi fikk en mye tid på breen og alle læringsmålene ble nådd. 

Tusen takk for turen. (Foto: Helle, Andreas)

Kilder:

Fjellsport, D. (2011). Breboka. Oslo: DNT Fjellsport.

Nesje, A. (2012). Brelære. Oslo: Høyskoleforlaget.

Ti blomster i fjellheimen.

Naturkjennskap er en viktig del av det å være friluftsveileder. På høyfjellsturen fra Grinde til Leikanger hadde vi fokus på fjellfora. Vi fant forkjellige planter i fjellet. Hver elev måtte også presentere en plante for resten av klassen. Her vil jeg presentere i tekst og bilder 10 planter fra vår fjellnatur. 

Blåklokke. Campanula rotundifola. (Foto: Helle, Andreas)

Blåklokke - klokkefamilien

En av våre mest kjente planter. Grunnbaldene er hjerteformete, og stengelbladene er smale. De store klokkeformete blomstene er blå. Voksestedet er åpen skog, enger, heier, tørre bakker og berghyller. Vanlig i hele landet, fra kysten til de høyeste tindene. Den blir fra 10-15 cm lang. Finnes også på Svalbard. Høyeste noterte voksested 2060 moh. i Jotunheimen og 1120 moh. i Troms (Kristoffersen, 2009 s. 176)

Rogn. Sorbus aucuparia. (Foto: Helle, Andreas)

Rogn - rosefamilien

Den er iøynefallende ved blomstringen på forsommeren og om høsten når treet er fullt av bær. Bladene er finnete og har 6-8 par småblad. Blomstene er gulhvite og samlet i skjermer. Bærene er røde og blir modne i september/oktober. Rogn vokser i skog, skogkanter, rasmark og i sørvendt sørberg. Sorbus er et gammelt romers navn på rogn. Aucuparia betyr fuglefangst. Navnet viser til at bærene er mat for fuglene. Inneholder både
c-vitaminer og en del andre næringsstoffer (Kristoffersen, 2007 s. 98). 
Idag brukes rognebær i blant annet syltetøy, vin, gele og likør (Rogn, 2009)

Dverggråurt. Omalotheca supina (Foto: Sandell, Cecilia)

 Dverggråurt - Kurvplantefamilien. 

Vokser i tette små tuer fra en krypende rotstokk. Kurvene er gråbrune. Blad, stengel og kurvdekkblad er hårete. Voksestedet er stier, snøleier, flytjord og beitemark. Vanlig i snøleier og kan på gode voksesteder farge hele skråningen grå. Vanlig i hele fjellkjeden. Høyeste noterte voksested 2000 moh. i Jotnheimen og 1270 moh. i Troms. 3-10 cm i størrelse (Kristoffersen, 2007 s. 184).

Groblad. Plantago major. (Foto: Sandell, Cecilia)

Groblad - Maskeblomstfamilien

Navnet Groblad kommer av at man i folkemedisin brukte bladene til å dekke over sår. Bladene kan spises og smaker et hint av sjampinjong (kan selv bekrefte dette), og er sikkert utsøkt i salater, men bør plukkes på førsommeren da de er best. Indianerne kalte planten "den hvite manns fotspor" fordi den ble spredt i Amerika av europeere. Planten er blitt brukt til svært mye og er betegnet som "verdens beste ugress", men gravide og ammende må være obs på å ikke få i seg for mye.

Planten består av lange aks med små grønngrå blomster på. Pollenknappene er filoette og bladene er runde som egg, med lange nerver. Planten inneholder mye vitamin K. (Groblad. 2014)

Groblad er flerårig og blir mellom ti og femti cm høy. Den er ganske vanlig, spesielt som ugress i plenen og forekommer også ofte der folk ferdes (Groblad. 2009).

Øyentrøst. Euphrasia (Foto: Helle, Andreas)

Øyentrøst - Snylterotfamilien.

Halvsnyltere som suger næring fra røttene til andre planter. Stengelen er oftest litt grenet, bladene sittende og blomstene lyse med mørke striper og en gul flekk på underleppen. Vokser overalt på bakker, på myr i hei, på beiter i fjellet og i snøleier. Som medisinplante ble øyentrøst i eldre tid brukt som middel mot øyesykdommer (Øyentrøst, 2014)

Stjernesildre. Saxifraga stellaris. (Foto: Sandell, Cecilia)

Stjernesildre - Sildrefamilien

Blomsten er stjerneformet med fem kronblad. Kronbladene er hvite og har enten røde, gule eller ingen flekker ved grunnen.
De fem hvite kronbladene lyser opp med et rosa-rød fruktemne i midten. Bladene ligger langs bakken. Stengelen er greinete i øverste lag, med ofte flere blomster på, og selve stilken er hårete.Krever lite fuktighet. Vokser i snøleier, myr kjelder, grus og bekkekanter (Kristoffersen, 2007 s. 80).

Museøre. Salix herbacea. (Foto: Sandell, Cecilia)

Museøre - Vierfamilien. 

Liten krypende busk med mesteparten av greinsystemet under jorden. Den er en av våre minste arter med forvedet, treaktig stamme. Den er nøysom, og voksestedet er ofte på snøleier og andre fuktige steder. Når museøre omsider smelter fram fra snøen, trenger den bare et par uker med god varme før den blomstrer. Planten deler seg vegetativt ved hjelp av jordstengler. Den danner derfor ofte tette matter og kan bli svært gammel. Vanlig i hele fjellkjeden helt opp til høyere nivåer (Kristoffersen, 2007 s. 32). 

Ryllik. Achillea millefolium. (Foto: Helle, Andreas)

Ryllik - Kurvplantefamilien

Ryllik kjennetegnes av halvskjermer av hvite små blomster. Bladene er sterkt oppdelte. Planten har et sterkt utviklet rotsystem, som kan gi store lokale forekomster. Voksestedet er grøftekanter, tørre enger, bakker og åpen skog. Ryllik er en gammel kultur- og medisinplante og var tatt i bruk av kineserne allerede for 4000 år siden. Achilles brukte ryllik til å lege soldatenes sår. Te av ryllik har vært brukt som et universalmiddel mot nesten alle slags plager. Ellers brukt i brennevin, i øl og som krydder i maten. Vanlig i hele landet opp til snaufjellet (Kristoffersen, 2007 s. 187).

Etasjemose. Hylocomium splendens. (Foto: Onarheim, Caroline)

Etasjemose

Er en flerårig bladmose. Vokser oftest på våte plasser og trives på mørtke plasser. den kjennetegnes med at den har trappetrins blad som vokser en hvert år. Stilken kan bli opp til 10 - 20 cm lang. Kan formere seg vegetativt og kjønna. Har blitt brukt til å tette igjen hus i gamledager sammen med torvmoser (Etasjemose, 2009)

Røsslyng. Calluna vulgaris. (Foto: Onarheim, Caroline)

Røsslyng - Lyngfamilien

En av våre vanligste lyngplanter. Tettgreinet dvergbusk med små nleformete blad. De små blomstene sitter i flere samlinger langs stilken. De rødfiolette blomstene trives best i næringsfattig lynghei og berg. Røsslyng blomstrer sent. På sensommeren kan blomstende røsslyng utgjøre fargerikt innslag i landskapet. Røsslyng inneholder mye nektar som tiltrekker seg humler og bier. Planten har derfor hatt stor betydning i produksjon av lynghonning. Den har også vært høstet og brukt som brensel. Planten kalles enkelte steder bare for lyng, som er det svenske navnet. Vanlig i lavere strøk i hele landet. I fjellet er den vanlig nord for polarsirkelen, og mindre vanlig lenger nord og i indre deler av østlandet (Kristoffersen, 2007 s. 135). 

Kilder 
Groblad. (2009). I Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/groblad
Groblad. (2014). I Wikipedia. Hentet fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Groblad
Etasjemose. (2009) I Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/etasjemose
Øyentrøst. (20013) I Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/%C3%B8yentr%C3%B8st

Rogn. (2009) I Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/rogn
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke.

Kanotur. Risiko og sikkerthet

Første ekskursjonen dette studieåret var en tredagers kanotur. Hele klassen med følge av to lærere padlet 6 km fra Amlabukti ut til Holm. (coordinates 018801) Selv om vi hadde strålende vær og flatt vann på hele turen er det ikke uten en viss risiko. Padling på flatt vann ofte er forbundet med stillhet og nærhet til naturen, men en velt kan fort bli dramatisk. Padling i elver med strøm byr også på utfordringer som slag mot stein, velt og det å bli sittende fast under vann. Av hensyn til egen og andres sikkerhet er det viktig å være godt forberedt på hva som kan skje før man legger utpå (Mytting & Bischoff 2008).

Fine forhold for kanopadling. Det er nok klippestuperen som utgjør størst risiko her. (Foto: Kvambekk, Sondre)

I Norge er det mange drukningsulykker hvert år. De fleste drukner ikke av vann i lungene og mangel på oksygen, men pga kraftig nedkjøling (Mytting & Bischoff 2008). Hypotermi er et vesentlig risikomoment knyttet til padling i Norge grunnet kaldt vær og kaldt vann. Med riktig bekledning når man padler kan man forebygge hypotermi (Norges Padleforbund, 2012). Redningsvest er essensielt når en padler. Det er viktig at vesten har nødvendig oppdrift for å svømme i stryk. Vesten har også en beskyttende effekt mot slag og støt i elva (Norges Padleforbund, 2012). Ull innerst på kroppen vil fungere som våtdrakt. Lett vanntett lag ytterst forhindrer at man blir våt fra vannsprut og vil holde på det oppvarmede vannet i ulltøyet dersom man må svømme (Mytting & Bischoff 2008).

Førstehjelpsutstyr må man ha med for å kunne behandle eventuelle skader (Bøe). Utstyret må pakkes i tørrpose (Norges Padleforbund, 2012). Også klær må pakkes i tørrpose. Dersom en padler blir nedkjølt bør vedkommende få på seg mer klær, aktiviseres og tilføres varme enten fra kroppskontakt, bål eller andre varmekilder (Bøe).

Tau og ekstra reimer bør ikke ligge løst da man lett kan vikle seg fast i dem under velt (Mytting & Bischoff 2008).

Sjøsetting i Amlabukti. (Foto: Sandell, Cecilia)

Det er viktig å finne et egnet sted å sjøsette kanoen. De fleste skader av kanoen skjer ved skraping mot steiner og grus (Mytting & Bischoff 2008). Få et overblikk over området og ruten som skal padles. Legg merke til vindretning, vurder mulighet for ly fra land og øyer (Bøe). Vind bakfra er ikke noe problem, dersom vinden kommer forfra kan det være tungt å padle. Dersom vinden får tak i kanoen kan vi begynne å dreie. Istedenfor å presse kanoen tilbake opp mot vinden er det bedre å jobbe med vinden å la kanoen få en hel omdreining før vi prøver å gå opp mot vinden på nytt (Mytting & Bischoff 2008).

Vinden kan også grave opp store bølger. Bølger er også en utfordring i elver. Når man padler i høye bølger er det viktig å gå rett på bølgen og ikke få dem inn fra siden. Dersom man får bølger inn fra siden blir kanoen lett slått rundt. Ved padling rett mot bølger kan padlerne med fordel flytte seg nærmere midtpunktet i kanoen. Da vil kanoen gå mer i berg-og-dal-bane over bølgene i stedet for å skjære inn i dem (Mytting & Bischoff 2008).

PÅ vei til og fra Holm padlet vi i makkerpar så nærme hverandre at vi kunne kommunisere og iverksette en kameratredning dersom noen skulle kantre.

Iløpet av dagene fikk vi god trening i ulike padletak som J-tak sveip-tak, støttetak og sculling.

Det å være godt forberedt og ha en liten strategi før padleturen gir trygghet, overskudd og selvtillit (Horgen, 2010). Samtidig som man blir mer bevisst dersom det skulle oppstå noen situasjoner.

Kilder.

Bøe, J. P. (u.d.). Sikkerhet i kano.

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Norges Padleforbund. (2012). http://www.padling.no. Hentet 09 03, 2013 fra

http://www.padling.no/grener/Elvepadling/sikkerhet/Sider/Risikomomenter.aspx.

Mytting, I., & Bischoff, A. (2008) Friluftsliv.